Tønsberg gamle kirkegård med Mariakapellet. Foto: Daniel Korslund / Statsforvalternes fellestjenester

Enkeltvedtak og forskrifter (definisjoner i forvaltningsloven § 2), samt omtale av realitetsavgjørelse kontra avvisning

Definisjonen av enkeltvedtak og forskrift følger av forvaltningsloven § 2 første avsnitt bokstavene a til c:

§ 2. (definisjoner).

I denne lov menes med:

a) vedtak, en avgjørelse som treffes under utøving av offentlig myndighet og som generelt eller konkret er bestemmende for rettigheter eller plikter til private personer (enkeltpersoner eller andre private rettssubjekter);

b) enkeltvedtak, et vedtak som gjelder rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer;

c) forskrift, et vedtak som gjelder rettigheter eller plikter til et ubestemt antall eller en ubestemt krets av personer;

(…)

Det klassiske eksemplet på forskrifter er gravplassvedtekter gitt i medhold av gravplassloven § 21. Dersom deler av vedtektene er av lite inngripende karakter og har preg av å være rene ordensregler, regnes akkurat dette neppe som "rettigheter eller plikter" til et ubestemt antall eller en ubestemt krets av personer.1

Her er noen av eksemplene på enkeltvedtak gitt i medhold av gravplassloven:

  • Ta avgjørelse ved uenighet om hvem som skal sørge for gravferden, jf. § 9 tredje avsnitt (kommunen).
  • Ta avgjørelse om hvem som skal være ansvarlig for graven når noen av de etterlatte skriftlig krever spørsmålet avgjort av kommunen, jf. § 9 fjerde avsnitt (kommunen).
  • Tillatelse til næringsvirksomhet på gravplassene i en kommune, jf. vedtekter gitt i medhold av gravplassloven § 21 første avsnitt (gravplassmyndigheten).

Ved behandlingen av enkeltvedtak må forvaltningsorganet følge bestemmelsene i forvaltningsloven kapittel 4, 5 og 6 som gjelder saksbehandlingen rundt enkeltvedtaket, selve vedtaket, samt gjelder klage og omgjøring. Klageinstansen må være særlig oppmerksom på kapittel 6, men også kapittel 4 og 5 som det vises til i kapittel 6. Særlige regler om forskrifter er i kapittel 7.

Særlig om realitetsavgjørelse kontra avvisning

Når man tar til stilling til realiteten i saken, kalles dette gjerne en realitetsavgjørelse. Det vil typisk gjelde når man fastlegger en enkeltpersons rettigheter og plikter slik som det er eksempler på i kulepunktlisten over. Når forvaltningsorganet ikke går inn i selve saken / realiteten i saken og avviser å behandle saken, kalles dette gjerne en avvisning. Det følger av forvaltningsloven § 2 tredje ledd at "[s]om enkeltvedtak reknes også avgjørelser som gjelder avvisning av en sak". Et eksempel på avvisning er der kirkelig fellesråd avviser å behandle krav etter § 9 tredje avsnitt (ref. kulepunkt nr. 1 over) fordi kommunen er rett instans til å behandle spørsmålet. Et annet eksempel på avvisning er der kirkelig fellesråd avviser å behandle krav etter § 9 fjerde avsnitt (ref. kulepunkt nr. 2 over) fordi kommunen også i disse tilfellene er rett instans til å behandle spørsmålet. I slike tilfeller må altså fellesrådet følge reglene for behandling av enkeltvedtak.

Teksten er oppdatert per 5. oktober 2023. 

1 Sml. Woxholth, Geir. Forvaltningsloven med kommentarer, 5. utg., Oslo: Gyldendal akademisk, 2011 s. 65.