Aborterte fostre og dødfødte
Gravplassloven gjelder i liten grad aborterte fostre. Her gjelder helsemyndighetens retningslinjer. Disse forutsetter et samarbeid mellom sykehusene og gravplassmyndighetene. Gravplassloven gjelder imidlertid dødfødte, blant annet særlig gjennom rett på fri, individuell grav for den dødfødte. Grensen mellom abort og dødfødsel antas normalt å gå ved den til enhver tid gjeldende grense for å overleve tidlig fødsel ved hjelp av moderne medisinsk behandling. Der det er tvil om en er over eller under denne såkalte levedyktighetsgrensen, forutsettes det i gravplasslovens forarbeider at det legges stor vekt på foreldrenes ønske om egen grav.
Innledning og oversikt
Lokale gravplassmyndigheter i kommuner med sykehus har oftest saker knyttet til aborterte fostre og dødfødte.
Gravplasslovens bestemmelser om grav og gravferd gjelder først og fremst dødfødte. Grensen mellom abortert foster og dødfødt antas normalt å gå ved den til enhver tid gjeldende grense for å overleve tidlig fødsel ved hjelp av moderne medisinsk behandling (kalt levedyktighetsgrensen nedenfor).1 Retten til grav etter gravplassloven § 6 gjelder dødfødte, men i tilfeller hvor en er i tvil om en er over eller under levedyktighetsgrensen, forutsettes det i gravplasslovens forarbeider at det legges stor vekt på foreldrenes ønske om egen grav.2
Helsetilsynet ga i 2001 ut retningslinjer for håndtering av aborterte fostre (IK-9/2001). Normalordningen ved abort etter utgangen av 12. svangerskapsuke og før utgangen av 22. svangerskapsuke (21 uker og 6 dager) er at fosteret settes ned anonymisert på en gravplass. Det finnes også andre former for håndtering av foster som fremgår av retningslinjene, som kremasjon med påfølgende gravlegging på gravplass.
Aborterte fostre
Det grunn til å anta at gravplassloven og -forskriften ikke gjelder nedsetting av aborterte fostre.3 Det forutsettes at det blir gjort en avtale mellom sykehuset og gravplassmyndigheten i kommunen om nedsetting av aborterte fostre.4
Gravlegging av aborterte fostre skjer ofte i kommunen sykehuset ligger i, men ikke alltid. Det skjer også at kiste, urne el. sendes ut av denne kommunen. For disse tilfellene kan det være hensiktsmessig med en lik praktisering i hele landet. Dette vil gjøre at landets gravplassmyndigheter kan ha lik praksis uavhengig hvilke sykehus kiste, urne el. kommer fra.
For øvrig er det viktig at lokal gravplassmyndighet er klar over helsemyndighetenes retningslinjer for håndtering av aborterte fostre IK-9/2001.5
Der de etterlatte ønsker egen gravferd og grav, vil ikke retningslinjene gjelde.
Retningslingslinjene gjelder helsemyndighetenes håndtering av spontan og provosert aborterte fostre. Retningslinjene gjelder ikke etter 22. svangerskapsuke som må forstås som etter 21 uker og 6 dager.6
Dødfødte7
Det er ikke noen nærmere retningslinjer for plikt til å ha egen grav, men det er viktig at de etterlatte har en reell valgmulighet og forvaltningen har et ansvar for en forsvarlig forvaltning, jf. stikkordene "orden og verdighet" som følger av gravplassloven § 3 første avsnitt.8
Det er rett på fri grav i både morens og farens bopelkommune. Departementet legger til grunn at mor er nærmest til å treffe avgjørelse i tilfelle far og mor skulle være uenige om hvilken kommune retten til fri grav skal gjøres gjeldende.9 10
Særlig i kommuner med sykehus har nok dødfødte i nyere tid gjerne blitt gravlagt på anonyme minnelunder.
Vi ser at det ofte kan være hensiktsmessig med egne barnegravfelt. Dimensjonen på kistegravene trenger ikke være så store som standardkravene i gravplassforskriften § 13 første avsnitt. Mindre dimensjoner må fastsettes i vedtektene, jf. gravplassforskriften § 13 siste avsnitt. Et naturlig dimensjonskrav vil være 1,5 meter lang og 0,75 meter bred ved gravlegging av barn opptil 1 år og nedover.11
Særlig om kremasjon
Bare ett lik skal kremeres av gangen med "mindre særlige grunner tilsier noe annet", jf. gravplassforskriften § 32 andre setning.12 I departementets rundskriv V-23b-02 er endringen i forskriften forklart med følgende merknad:
Bestemmelsen er endret med sikte på å gi adgang til kremasjon av flere aborterte fostre om gangen med tanke på anonym gravlegging. Bestemmelsen er ikke til hinder for kremasjon av vev og organer som er tatt ut ved obduksjon.
Dette åpner opp for kremasjon av flere aborterte foster om gangen. Vi er usikre på om endringen åpner opp for at flere ufullbårne fostre over levedyktighetsgrensen kan kremeres samlet. Uansett er det viktig at de etterlatte har en reell mulighet for individuell kremasjon.
Teksten er oppdatert per 19. mars 2021.
1 Ot. prp. nr. 64 (1994-1995) s. 63 sammenholdt med Hjorthaug, Torbjørn Backer (2016) "Kommentar til gravferdsloven" i Norsk lovkommentar, Gyldendal Rettsdata note 12 [lest: 04.07.2019].
2 Ot.prp. nr. 64 (1994-1995) s. 63.
3 E-post fra departementet til Gravplassrådgiver 7. oktober 2013.
4 E-post fra departementet til Gravplassrådgiver 7. oktober 2013.
5 Denne retningslinjen omtaler ikke forholdet til personopplysningsloven. At en kvinne har vært gjennom en behandling på sykehus i tilknytning til abort, må anses som en "særlig kategori personopplysning" om mor etter personvernforordningen artikkel 9, ref. også e-post fra Helsedirektoratet til Gravplassrådgiver 17. desember 2018.
6 Jf. retningslinjenes del om virkeområde. Sammenlign også med abortforskriften § 18.
8 E-post fra departementet til Gravplassrådgiver 27. juni 2017.
9 Prop. 81 L (2010-2011) s. 43-44.
10 Helsemyndighetene har ikke sentrale retningslinjer for gravlegging av dødfødte. Vår anbefaling er å benytte det vanlige begjæringsskjemaet også ved gravlegging av dødfødte (oppdatert skjema finnes her: https://www.signform.no/dss/statlige-blanketter?view=form&id=62). Dersom en ønsker å skrive inn "dødfødt etter (navnet på mor)", vil dette være en såkalt særlig kategori personopplysning etter personvernforordningen art. 9. Skal en behandle denne type personopplysning, kreves det uttrykkelig samtykke fra mor for hver av behandlingene av denne særlige kategori personopplysning, ref. personvernforordningen art. 9 nr. 2 bokstav a. Vi fraråder at en benytter betegnelse av type "dødfødt etter (navnet på mor)" fordi denne informasjonen lett kan komme på avveie fra sykehuset el. og frem til gravlegging/gravregistering. En hensiktsmessig løsning kan være at en i samråd med mor og far benytter et kallenavn eller liknende som sammen med fødsels-/dødsdato kan gi en nokså god identifikasjon. Det gjøres endelig oppmerksom på at ansatte på sykehuset vil ha lovbestemt taushetsplikt om en dødfødsel, men denne taushetsplikten vil kunne oppheves av kvinnen.
11 Dette vil ha en parallell til minimumskravene forskriftsgiver har valgt for anonym kistegrav og grav i minnelund for dødfødte og barn under 1 år, se gravplassforskriften § 15 annet avsnitt og § 15a første avsnitt
12 Før 1. januar 2003 lød andre setning utelukkende at "[b]are ett lik skal kremeres av gangen" uten tillegget "… med mindre særlige grunner tilsier noe annet".