Dersom det ikke foreligger erklæring fra avdøde om hvem som skal sørge for gravferden, har avdødes nærmeste etterlatte over 18 år rett til å besørge gravferden. Dette følger av gravplassloven § 9 andre avsnitt. Disse regnes som nærmeste etterlatte i følgende rekkefølge:

  • Ektefelle
  • Barn
  • Foreldre
  • Barnebarn
  • Besteforeldre
  • Søsken
  • Søskens barn
  • Foreldres søsken

Ektefelles rett gjelder likevel ikke dersom ektefellene på tidspunktet for dødsfallet var separert ved dom eller bevilling. Ektefelles rett etter denne bestemmelsen gjelder tilsvarende for person som levde i ekteskapsliknende samboerskap med avdøde da dødsfallet fant sted. Denne regelen omfatter formaliserte samboerforhold og andre samboerforhold som er tilstrekkelig varige og stabile.1

Det understrekes at de personene som er nevnt over har en rett og ikke en plikt til å sørge for gravferden. En etterlatt kan gi avkall på retten til å sørge for gravferden, og retten går da videre til de eller den neste i rekken av etterlatte. En kan ikke gi fra seg retten til fordel for en annen.2

Opplistingen i § 9 andre avsnitt er ikke til hinder for at andre slektninger, venner eller lignende også kan sørge for gravferden, dersom ingen av de ovennevnte etterlatte gjør det.

Særlig om 18 års grense for hvem som har rett til å sørge for gravferden

En forutsetning for å ha rett til å sørge for gravferden er at man er over 18 år. Av lovforarbeidene følger det at det er naturlig at myndighetsalderen her settes som aldersgrense.3 Etter vårt syn ville det ikke vært noen god ordning om en la opp til at mindreårige skulle besørge gravferder, blant annet på grunn av de følelsesmessige påkjenninger dette kan innebære.

Ingen kan med hjemmel i § 9 (2) kreve å opptre på vegne av en mindreårig som har et slektskapsforhold som er nevnt i kulepunktlisten over.4 Dette innebærer at i tilfelle avdøde er skilt, vil ikke den gjenlevende fraskilte ektefelle kunne opptre på vegne av felles barn uten at det foreligger erklæring om det fra avdøde.5

Teksten er oppdatert per 22. desember 2023.

1 Ot.prp. nr. 90 (2000-2001) s. 10. I samme proposisjon side 7 står det:

"Dersom det på et senere tidspunkt blir etablert en gjennomgående definisjon av samboerbegrepet i offentligrettslige lover, forutsetter departementet at denne blir lagt til grunn også ved praktiseringen av gravferdsloven. Fram til dette skjer kan det være naturlig å se hen til andre steder i lovgivningen som gir mer konkrete holdepunkter for når samboende skal likestilles med ektefeller."

Gjeldende arvelov § 2 har følgende definisjon:

"Med samboer menes en person over 18 år som bor sammen med en annen person over 18 år i et ekteskapsliknende parforhold. Personene regnes som samboere selv om de bor fra hverandre for en tid på grunn av utdanning, arbeid, sykdom, institusjonsopphold eller liknende. To personer som ikke kan inngå ekteskap etter ekteskapsloven § 3, regnes ikke som samboere. Personene regnes heller ikke som samboere hvis en av dem er gift eller samboer med en annen."

2 Ot.prp. nr. 64 (1994-1995) s. 63. Skifte av ansvar for å sørge for gravferden er omtalt eget sted i denne veilederen.

3 Ot.prp. nr. 64 (1994-1995) s. 45.

4 Ot.prp. nr. 64 (1994-1995) s. 63 og Hjorthaug, Torbjørn Backer (2016) "Kommentar til gravferdsloven" i Norsk lovkommentar, Gyldendal Rettsdata note 20 [lest: 14.05.2019]. Videre følger dette av departementsrundskriv F-037-01 av 2001:

"Departementet vil også gjøre oppmerksom på at man ved praktiseringen av bestemmelsen i § 9 annet ledd skal legge til grunn at ingen kan opptre på vegne av mindreårige. Retten til å sørge for gravferden går i slike tilfeller videre til neste gruppe etterlatte i henhold til § 9 annet ledd."

5 Teksten er sitert fra Ot.prp. nr. 64 (1994-1995) s. 63. Ref. også Hjorthaug, Torbjørn Backer (2016) "Kommentar til gravferdsloven" i Norsk lovkommentar, Gyldendal Rettsdata note 20 [lest: 14.05.2019].