Om vedtaket (§§ 23 - 27 b)

Et enkeltvedtak skal være skriftlig om ikke dette av praktiske grunner vil være særlig byrdefullt for forvaltningen. Enkeltvedtak skal grunngis, og forvaltningen skal gi begrunnelsen samtidig med at vedtaket treffes. I andre saker enn klagesaker kan forvaltningen la være å gi samtidig begrunnelse dersom forvaltningen innvilger en søknad, og særlig dersom det ikke er grunn til å tro at noen part vil være misfornøyd med vedtaket. En part kan likevel som utgangspunkt kreve begrunnelse gitt etter at vedtaket er truffet.

Når det gjelder begrunnelsens innhold, skal forvaltningen vise til reglene vedtaket bygger på. Forvaltningen skal også vise til hvilken problemstilling vedtaket bygger på i den grad det er nødvendig for å sette parten i stand til å forstå vedtaket. De faktiske forholdene som ligger til grunn for vedtaket skal også fremkomme, og hovedhensynene bak et skjønn skal som klar hovedregel nevnes. Etter loven er det parten som skal underrettes om vedtaket, og det skal gjøres så snart som mulig at vedtaket er fattet. Det må også antas at andre enn parter må varsles, eksempelvis den som har rettslig klageinteresse og som har opptrådt som part. Så lenge vedkommende ikke er part har vedkommende imidlertid ikke samme rettigheter som parter har når det eksempelvis gjelder begrensning i forvaltningsmessig taushetsplikt og innsynsrett.

Når partene underrettes om vedtaket, skal det normalt skje skriftlig. I praksis skal forvaltningen normalt underrette ved å sende brev til partene hvor begrunnelsen fremkommer. I et slikt brev skal det også opplyses om klageadgang og andre forhold, se omtale nedenfor.

Formene for enkeltvedtak (§ 23)

Et enkeltvedtak skal være skriftlig om ikke dette av praktiske grunner vil være særlig byrdefullt for forvaltningsorganet.

Når enkeltvedtak skal grunngis (§ 24)

Enkeltvedtak skal grunngis, og forvaltningsorganet skal gi begrunnelsen samtidig med at vedtaket treffes.

I andre saker enn klagesaker kan forvaltningsorganet la være å gi samtidig begrunnelse dersom det innvilger en søknad og det ikke er grunn til å tro at noen part vil være misfornøyd med vedtaket. En part kan likevel kreve begrunnelse gitt etter at vedtaket er truffet. Krav om begrunnelse må framsettes i løpet av klagefristen eller – om ingen klagefrist løper – senest 3 uker etter at parten mottok underretning om vedtaket. Bestemmelsen §§ 29, 30 og 31 i lovens kapittel om klage gjelder tilsvarende, som også er omtalt i denne veilederen.

Begrunnelse kan unnlates i den utstrekning begrunnelse ikke kan gis uten å røpe opplysning som parten etter forvaltningsloven § 19 ikke har krav på å bli kjent med. I tilfelle som går inn under § 19 første avsnitt bokstav d,¹ skal begrunnelse på anmodning gis en representant for parten når ikke særlige grunner taler mot det, likevel slik at muntlig orientering kan tre istedenfor skriftlig begrunnelse.

Det kan fastsettes avvikende regler om begrunnelse enn de som her er nevnt. Vi kjenner ikke til at det er gitt slike avvikende regler for det som har med anlegg, drift og forvaltning av gravplass å gjøre.

Begrunnelsens innhold (§ 25)

I begrunnelsen skal vises til de regler vedtaket bygger på, med mindre parten kjenner reglene. I den utstrekning det er nødvendig for å sette parten i stand til å forstå vedtaket, skal begrunnelsen også gjengi innholdet av reglene eller den problemstilling vedtaket bygger på. Av Bernt (2017) note 706 følger følgende om begrunnelse knyttet til reglene vedtaket bygger på:²

Kravet til begrunnelsens omfang og presisjon må avhenge av det aktuelle behovet og den interessen parten har i å få det nøyaktige rettsgrunnlaget vurdert og presisert.

Myndighetene plikter imidlertid å gi nøyaktig henvisning til rettsgrunnlaget man bygger på der det er tale om et inngrep parten har bestridt at myndighetene har lovlig adgang til. Er rettsgrunnlaget uklart og omtvistet, vil det etter forholdene også bli nødvendig å presisere nærmere hvordan man har forstått og tolket de aktuelle reglene.

I begrunnelsen skal dessuten nevnes de faktiske forhold som vedtaket bygger på. Av Bernt (2017) note 708 følger det at "poenget ved begrunnelsen er å fremheve de avgjørende og kritisk viktige opplysningene".³ Er de faktiske forhold beskrevet av parten selv eller i et dokument som er gjort kjent for parten, er en henvisning til den tidligere framstilling tilstrekkelig. I tilfelle skal det i underretningen til parten vedlegges kopi av framstillingen.

Det følger at § 25 tredje avsnitt at "[d]e hovedhensyn som har vært avgjørende ved utøving av forvaltningsmessig skjønn, bør nevnes". For det første er det hovedhensyn, og ikke alle mulige hensyn som bør nevnes. For det andre tilsier "bør" at det ikke en plikt til å nevne hovedhensynene. Av forarbeidene fremgår det imidlertid at hovedhensynene bak et skjønn som en klar hovedregel skal nevnes.⁴ Begrunnelseskravet må avpasses etter hvor inngripende vedtaket er.⁵

Et forvaltningsvedtak kan bli kjent ugyldig når det på grunn av mangler ved begrunnelsen ikke er mulig å bedømme om vedtaket lider av innholdsmessige feil eller bygger på en uforsvarlig skjønnsutøving.⁶

Er det gitt retningslinjer for skjønnsutøvingen, følger det av § 25 at en henvisning til retningslinjene i alminnelighet vil være tilstrekkelig.

Underretning om vedtaket (§ 27)

Det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket, skal sørge for at partene underrettes om vedtaket så snart som mulig. Av Bernt (2017) note 716 følger blant annet følgende:⁷

I en klagesak skal også den som har rettslig klageinteresse og som har opptrådt som part, varsles. Noen direkte plikt til ellers å varsle den som uten å være part i førsteinstansvedtaket likevel har klagerett over det, følger ikke av § 27. Men det vil etter forholdene være naturlig å bruke § 27 analogisk der vedkommende må antas å ville ha en aktuell interesse i å bruke sin klagerett, jf. også § 11 om forvaltningens alminnelige veiledningsplikt.

Så lenge man ikke er part har man imidlertid ikke samme rettigheter som parter har når det eksempelvis gjelder begrensning i forvaltningsmessig taushetsplikt og innsynsrett.

Som hovedregel skal underretning skje skriftlig. Er det særlig byrdefullt for forvaltningsorganet å gi skriftlig underretning, eller haster saken, kan underretning gis muntlig eller på annen måte. I så fall kan en part kreve å få vedtaket skriftlig bekreftet. Underretning om vedtaket kan helt unnlates for så vidt underretning må anses åpenbart unødvendig og vedtaket ikke medfører skade eller ulempe for vedkommende part.

I saker der begrunnelsen etter § 24 skal gis samtidig med vedtaket, bør grunnene gjengis i underretningen. I noen unntakstilfeller der grunnen ikke kan gjengis i underretningen, skal det i underretningen isteden gis opplysning om på hvilken måte partene kan bli kjent med begrunnelsen.

I underretningen skal videre gis opplysning om klageadgang, klagefrist, klageinstans og den nærmere fremgangsmåte ved klage, samt om retten etter § 18, jf. § 19 til å se sakens dokumenter. Dersom vedtaket kan tenkes gjennomført til skade for parten før klagesaken er avgjort, skal det også gjøres oppmerksom på adgangen til å be om at gjennomføringen utsettes. Denne gravplassveilederen omtaler forvaltningslovens regel om utsatt iverksetting av vedtak.

Når forholdene gir grunn til det, følger det av § 27 fjerde avsnitt at underretningen om enkeltvedtak til sakens parter skal opplyse om:

1. Adgangen til å søke fritt rettsråd, se rettshjelploven av 1980.

2. Forvaltningsorganenes veiledningsplikt etter (forvaltningsloven) § 11 og forskrifter gitt i medhold av den. 

3. Adgangen til å få tilkjent sakskostnader etter § 36.

Teksten er oppdatert per 11. mars 2021.

¹ Tilfeller som går inn under paragraf 19 første avsnitt bokstav d er opplysninger som det av hensyn til partens helse eller partens forhold til personer som står parten nær, må anses utilrådelig at parten får kjennskap til; likevel slik at opplysningene på anmodning skal gjøres kjent for en representant for parten når ikke særlige grunner taler mot det.
² Bernt, Jan Fridtjof (2017) "Kommentar til forvaltningsloven" i Norsk lovkommentar, Gyldendal Rettsdata note 706 [sitert: 19.09.2018].
³ Bernt, Jan Fridtjof (2017) "Kommentar til forvaltningsloven" i Norsk lovkommentar, Gyldendal Rettsdata note 708 [sitert: 19.09.2018].
⁴ Innst.O. nr. 50 (1976-1977) s. 6.
⁵ Rt. 2000 s. 1056, på s. 1063.
⁶ Bernt, Jan Fridtjof (2017) "Kommentar til forvaltningsloven" i Norsk lovkommentar, Gyldendal Rettsdata note 712 [sitert: 21.09.2018] med videre henvisninger til Rt. 1981 s. 745 og Rt. 2000 s. 1066.
⁷ Bernt, Jan Fridtjof (2017) "Kommentar til forvaltningsloven" i Norsk lovkommentar, Gyldendal Rettsdata note 716 [sitert: 21.09.2018].