Om sakskostnader (§ 36)
En part kan pådra seg kostnader for å få endret et vedtak, for eksempel når en søker advokathjelp i arbeidet med en klage. I visse tilfeller skal parten få dekket vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, jf. § 36.
Paragraf 36 om sakskostnader får anvendelse i saker som gjelder enkeltvedtak.1
Av § 36 første avsnitt følger det at når et vedtak blir endret til gunst for en part, skal han tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, med mindre endringen (her skulle det nok stått "vedtaket" og ikke "endringen" i loven)2 skyldes partens eget forhold eller forhold utenfor partens og forvaltningens kontroll, eller andre særlige forhold taler mot det. Lovteksten må her som ellers leses i sammenheng med andre rettskilder, og her kan en ikke på alle punkter legge naturlig språklig forståelse av ordlyden til grunn for forståelsen av regelen.3
En part kan i visse tilfeller pålegges sakskostnadsansvar med hjemmel i § 36 andre avsnitt.
Spørsmålet om en part skal få dekning for sakskostnader, avgjøres av klageinstansen, men av underinstansen dersom underinstansen har truffet nytt vedtak i saken. Det organ som treffer avgjørelsen, er ansvarlig for at det offentliges utgifter etter § 36 første avsnitt blir dekket, men har kostnadsansvaret sitt grunnlag i mangel ved vedtaket eller saksforberedelsen, kan fastsettes at ansvaret helt eller delvis skal ligge hos det eller de beslutningsorganer som var ansvarlig for mangelen, ref. § 36 tredje avsnitt første og andre setning.
Dersom vedtaket er blitt endret, skal parten gjøres oppmerksom på retten til å kreve dekning for sakskostnader, med mindre det er usannsynlig at han har hatt vesentlige sakskostnader eller det må antas at han eller hans fullmektig kjenner retten, jf. § 36 fjerde avsnitt første setning. Dersom det i andre tilfelle finnes rimelig at spørsmålet om dekning for sakskostnader blir vurdert, bør parten gis nødvendig veiledning, jf. § 36 fjerde avsnitt andre setning. Her som ellers gjelder for øvrig den alminnelige veiledningsplikten i § 11.
Teksten er oppdatert per 15. mars 2021.
1 Det følger av forvaltningsloven § 3 første ledd at bestemmelsene i kapittel 6, som § 36 er en del av, bare får anvendelse i saker som gjelder enkeltvedtak.
2 Bernt, Jan Fridtjof (2017) "Kommentar til forvaltningsloven" i Norsk lovkommentar, Gyldendal Rettsdata note 950 [lest: 09.01.2019] er klar på at lovgiver har snublet språklig.
3 Se blant annet Bernt, Jan Fridtjof (2017) "Kommentar til forvaltningsloven" i Norsk lovkommentar, Gyldendal Rettsdata notene 944 til 952 [lest: 09.01.2019], samt Justisdepartementets rundskriv G-37/95 av 23. mars 1995.