Festeavtalens varighet

Etter gravplassloven § 14 tredje avsnitt, skal festeavtalen ikke være lengre enn 20 år. Normalt inngås festeavtaler enten

  1. ved å reservere en eller flere graver ved siden av enkel kistegrav som tas i bruk, eller
  2. der urne- eller enkel kistegrav festes når frigravsperioden/fredningstiden går ut.

Ved feste av grav ved siden av den kistegraven som tas i bruk (alternativ 1 over), anbefaler vi normalt at festetiden settes til 20 år i de lokale gravplassvedtektene. Ved feste av urne- eller enkelt kistegrav (alternativ 2 over) kan det ofte være hensiktsmessig å regulere kortere festetid i vedtektene, eksempelvis 5 år, med mulighet for ytterligere forlengelse ved 5-årsperiodens utløp. Da vil gravplassmyndigheten potensielt raskere kunne frigjøre arealene til nye andre gravlegginger. Det vil også være en fordel at gravplassmyndigheten lettere kan holde kontakt med fester, og fester blir bevisstgjort sin rolle som fester.

Vi har i utkast til mal for forskrift om gravplassvedtekter følgende bestemmelse:

Når det er gått …... år etter siste gravlegging, kan festet ikke fornyes uten etter spesielt samtykke fra gravplassmyndigheten.

Avgjørelsen om hvorvidt et slikt samtykke skal gis, eksempelvis om å tillate feste utover 60 år, må regnes som et enkeltvedtak.

Fornyelse av festeavtale

Gravplassloven § 14 tredje avsnitt andre setning regulerer forlengelse:

Et feste kan fornyes dersom graven er holdt i hevd og fornyelse ikke vil vanskeliggjøre en forsvarlig drift av gravplassen.

Feste kan fornyes til fordel for den som alt er fester av graven.1 Forutsetningen er for det første at graven er holdt i hevd. Det står ikke at den må være holdt i hevd av fester, det er tilstrekkelig at graven er holdt i hevd. For det andre må fornyelse ikke vanskeliggjøre en forsvarlig drift av gravplassen. I den forbindelse bør gravplassmyndigheten se fremover og se om en fornyelse vil båndlegge fremtidig drift av gravplassen.

Fornyelse av festeavtale på samme vilkår som tidligere med den som har vært fester vil nok normalt ikke være et enkeltvedtak (gjelder ikke ved særlig samtykke til feste eksempelvis utover 60 år i eksemplet det er vist til over), tilsvarende som at inngåelse av festeavtale i seg selv som utgangpunkt ikke er et enkeltvedtak. At gravplassmyndigheten bestemmer at et feste ikke kan fornyes, er antakelig et enkeltvedtak. Annerledes er det der vedtektene har fastsatt at fornyelse ikke kan finne sted. Da vil gravplassmyndighetens nekting av fornyelse normalt ikke regnes som et enkeltvedtak fordi avgjørelsen allerede er tatt i vedtektene.2

Ved fornyelse oppstår et nytt rettsforhold mellom partene.3 Det er derfor rom for andre vilkår enn det som var i den forrige avtalen. Dersom gravplassmyndigheten bestemmer seg for å få inn slike vilkår, må en være klar over at dette vil kunne være en avgjørelse truffet under utøvelse av offentlig myndighet og at forvaltningsloven må følges. I så fall bør slike nye vilkår normalt reguleres i vedtektene i tråd med forvaltningsloven. Dette gjelder eksempelvis der det det kun åpnes opp for å sette ned urner i kistegrav ved festefornyelse. Der det er bevaringshensyn som er bakgrunnen for at gravplassmyndigheten vil omregulere til at det kun åpnes opp for å sette ned urner i kistegrav ved festefornyelse, mener vi at en slik regulering skal tas inn i vedtektene, jf. gravplassforskriften § 27 andre avsnitt. Dersom en slik regulering ønskes, anbefaler vi at dette normalt gjøres etter at man har utarbeidet en helhetlig verneplan.

Særlig om der festeren avslutter festet ved festeavtalens utløp og en annen vil gjenoppta festet

Departementet har uttalt at dersom festeren avslutter festet ved festeavtalens utløp, gir han/hun samtidig avkall på sin rådighet over graven og vil således ikke ha noen rettigheter i forhold til gravens videre skjebne.4 Videre har departementet lagt til grunn at gravplassloven med forskrifter ikke er til hinder for at gravplassmyndigheten – etter festeavtalens utløp – fester bort grav eller gravsted til en annen som ønsker å holde graven/gravstedet i hevd, jf. gravplassloven § 14.5 Dette kaller vil for gjenopptakelse av feste i det følgende.

Når det gjelder gravminner, er det noen gravplassmyndigheter som har standardformuleringer i brev eller i lokale vedtekter/ på sine nettsider om håndtering av gravminner etter sletting, eller det kan være skrevet eller sagt noe i dialog med tidligere fester, for eksempel at gravminner vil bli destruert. Dette kan være til hinder for at gravminnet blir satt tilbake på graven. Tidligere fester kan også ha gitt uttrykk for at gravminnet skal destrueres, og det må i så fall normalt respekteres. Avslutningsvis her: Utgangspunktet i loven er at gravminnet tilfaller gravplassen når tidligere fester har fått anledning til å fjerne gravminnet og det ikke er fjernet fra gravplassen innen seks måneder etter festets opphør, jf. gravplassloven § 18 andre avsnitt.

Gravplassmyndigheten har normalt ingen plikt til å varsle etterlatte om en eventuell mulighet til å gjenoppta festet. Spørsmål om gjenopptakelse kommer nok som regel på bakgrunn av at en av de etterlatte melder sin interesse for å overta festet.

Avtaleinngåelsen med ny person må gjøres tilsvarende som ved inngåelse av festeavtaler generelt. Avtaleinngåelsen er i seg selv neppe et enkeltvedtak,6 og forvaltningslovens saksbehandlingsregler for slike vedtak kommer neppe til anvendelse.7 God forvaltningsskikk tilsier likevel at det gjøres en forsvarlig saksbehandling ved inngåelse av festeavtalen.8

Det kan være forhold rundt avtaleinngåelsen som innebærer utøvelse av offentlig myndighet. Dette må nok antas å gjelde der gravplassmyndigheten må velge mellom flere etterlatte. I så fall kommer forvaltningslovens regler om enkeltvedtak til anvendelse når gravplassmyndigheten skal ta avgjørelse, og vedtaket kan påklages til statsforvalteren.

Når avtale om gjenopptakelse av et feste er inngått, antar vi at gravplassmyndigheten også i slike tilfeller skal utstede festebrev etter gravplassloven § 14 siste avsnitt.

Ovennevnte vurderinger forutsetter i utgangspunktet at det ikke går lang tid fra festeavtalens utløp og til noen gjenopptar festet. Etter en rimelig tid vil regelen om at feste av gravsted kun kan skje i forbindelse med dødsfall slå inn og hindre gjenopptakelse av feste.9

Gravplassmyndigheten vil fornye festet for gravsted, mens fester vil fornye festet for bare én grav

Av og til kan gravplassmyndigheten og fester ha motstridende interesser ved at gravplassmyndigheten vil at festet skal fornyes for alle gravene i et gravsted, mens fester bare vil fornye festet for én av gravene i gravstedet. Satt på spissen kan spørsmålet bli om gravplassmyndigheten kan kreve at feste av alle gravene i et gravsted må fornyes. Det vil kunne være andre rettslig bindende tekster enn gravplassloven, gravplassforskrifter og lokale vedtekter som regulerer spørsmålet. Her ser vi på spørsmålet med basis i gravplassloven og gravplassforskriften. I lys av gravplassloven og forskrift kan det tenkes at gravplassvedtekter eller lokale bestemmelser/avtaler må tolkes innskrenkende eller sees helt eller delvis bort i fra.

Utgangspunktet er at gravplassloven § 14 regulerer feste av "grav". Dessuten omtales dette som en "avtale" i loven. På denne bakgrunn er det klare utgangspunktet at gravplassmyndigheten ikke kan kreve at fester skal fornye festet for begge/alle graver i et gravsted ved en fornyelse. Vårt utkast til mal forskrift om gravplassvedtekter har heller ikke bestemmelse om at gravsted ikke kan deles opp ved eventuell forlengelse av feste (her omtalt som "fradelingsforbud"). Det vil normalt være fornuftig å frigjøre graver til ny bruk og ikke pålegge noen å feste graver de ikke har bruk for.

Departementet har uttalte seg om adgangen til å ha fradelingsforbud i e-post til Gravplassrådgiver av 26. april 2018:

(…)

Departementet mener at vi ikke har klare nok holdepunkter i verken lov, forskrift eller forarbeider til å si at § 14 er til hinder for å fastsette vedtekter som regulerer feste av gravsted. Vi mener tilsvarende at vi ikke har klare nok holdepunkter i rettskildene til å si at et fradelingsforbud klart er i strid med loven, slik at vedtekter som har tatt inn et slikt forbud er ugyldige. Vi vil likevel understreke noen forhold som må være på plass i vedtektene dersom det er aktuelt for den lokale gravplassforvaltning å gi nærmere regler for gjenfeste og deling av gravsted:

1. Lovens hovedregel er at det er full anledning til å bare gjenfeste den ene av gravene. For at denne hovedregelen skal kunne fravikes, må det være tilstrekkelig begrunnet i hensynet til forsvarlig drift av gravplassen eller at festeren ikke har holdt graven i hevd, jf. gravplassloven § 14 tredje ledd. Dette må fremgå tydelig av vedtektene. Hensynet til fellesrådets økonomi faller utenfor forsvarlig drift.

2. Det bør (i tilfellet det tas inn fradelingsforbud) også framgå av vedtektene at de i særlige tilfeller kan fravikes. Slike særlige tilfeller vil bl.a. kunne være at en fester ikke kan tvinges til å forlenge et utgått avtaleforhold som han eller hun selv ønsker seg bort fra (så fremt ikke forlengelse av avtaleforholdet helt klart framgikk av det opprinnelige avtaleforholdet som ble inngått).

3. I tilfeller hvor forvaltningen har driftsmessige behov for å innta et fradelingsforbud i sine lokale vedtekter, må forvaltningen sørge for at opprinnelig fester, og den som etter hvert eventuelt overtar festet, er kjent med vilkårene. Dette bør bekreftes skriftlig for å unngå misforståelser eller tvister.

(…)

Særlig om adgangen til å innta et fradelingsforbud i lokale gravplassvedtekter for gamle rammegraver som har kulturhistorisk verneverdi og er omtalt i verneplan

Gravplassrådgiver ba i 2020 om en klargjøring fra departementet på hvorvidt det er mulig å innta et fradelingsforbud i de lokale vedtektene for gamle rammegraver som har kulturhistorisk verneverdi. Forutsetningen er at det knyttes til verneplanen for disse gravene. Departementet uttalte følgende:10

(…)

Som det fremgår av vår e-post 2[6](…). april 2018 er lovens hovedregel er at det er full anledning til å gjenfeste bare den ene av gravene i et gravsted. Videre skriver vi: "For at denne hovedregelen skal kunne fravikes, må det være tilstrekkelig begrunnet i hensynet til forsvarlig drift av gravplassen eller at festeren ikke har holdt graven i hevd, jf. gravplassloven § 14 tredje ledd. Dette må fremgå tydelig av vedtektene. Hensynet til fellesrådets økonomi faller utenfor forsvarlig drift."

Gamle rammegraver som fortsatt er i bruk er ofte festet sammen som ett gravsted. På grunn av gravstedets utforming har lokal gravplassmyndighet begrenset mulighet til å gjenbruke graver i gravstedet som opprinnelig fester eventuelt ikke ønsker å feste videre. Av kulturminnehensyn kan det også være ønskelig at alle gravene i gravstedet fortsatt har én fester, slik at det er én ansvarlig for at gravene og gravminnet holdes i hevd. Departementet mener at slike tilfeller omfattes av hensynet til forsvarlig drift og at det dermed vil være anledning for å gjøre unntak fra lovens hovedregel, forutsatt at dette kommer klart fram av vedtektene. Det bør også fremgå av gravplassens verneplan.

Informasjonsansvaret i disse sakene hviler på gravplassmyndigheten. Det er derfor viktig at gravplassmyndigheten sørger for at festerne som omfattes av fradelingsforbudet blir kjent med de endrede vilkårene for festet. Om mulig bør festerne skriftlig bekrefte at de har mottatt informasjonen, for å unngå misforståelser eller tvister. I den grad festere motsetter seg et fradelingsforbud, eller forvaltningen ikke kommer i kontakt med fester for å orientere om fradelingsforbudet som vil gjelde ved overføring eller forlengelse av festeforholdet, bør forvaltningene ved en eventuell fremtidig tvist ikke praktisere fradelingsforbudet strengt, jf. også punkt 2 i vår e-post 2[6](…). april 2018.

Dersom det tas inn et fradelingsforbud i vedtektene bør lokal gravplassforvaltning i samråd med kommunen tilpasse festeavgiften til et nivå som gjør det mulig for fester å fortsatt feste gravene sammen som ett gravsted.

 

Teksten er oppdatert per 20. desember 2023.

1 NOU 1989:7 s. 274.

2 Men dersom vedtektene forutsetter en vurdering gravplassmyndighetens side av om festet skal fornyes, vil det at gravplassmyndigheten nekter kunne innebære et enkeltvedtak, sammenlign Lovavdelingens uttalelse i sak 3849/88 E av 29. august 1989 som angår forskjellen på å fastsette et gebyr ut fra et regulativ (ikke "avgjørelse") og etter skjønn.

3 NOU 1989:7 s. 274.

4 Departementsbrev av 8. desember 2003. Det følger av gravplassforskriften § 17 at feste av gravsted bare kan skje i forbindelse med dødsfall, men er altså ikke ansett å stå i veien for at en annen kan gjenoppta festet.

5 Departementsbrev av 8. desember 2003.

6 Avtaleinngåelsen er neppe i seg selv "en avgjørelse som treffes under utøving av offentlig myndighet" etter forvaltningsloven § 2 første avsnitt bokstav a.

7 Følgende følger av e-post fra departementet til Gravplassrådgiver 22. august 2018 som angikk gjenopptakelse av feste (i dag starter § 14 med "Gravplassmyndigheten …" og ikke "Kirkelig fellesråd …"): "Når § 14 starter slik den gjør – "kirkelig fellesråd kan inngå avtale om …", er det nok mest nærliggende å si at også nytt feste er en avtale, og at det ikke er klagerett her."

8 Det er uklart hvor mye en i denne sammenheng kan trekke ut av lovforarbeidene i gravplassloven § 24 om klageadgang i Ot.prp. nr. 64 (1994-1995) s. 67: "Forvaltning av kirkegårder må ses som forvaltningsvirksomhet."

9 Gravplassforskriften § 17 andre setning.

10 E-post fra departementet til Gravplassrådgiver 25. mars 2020.